Ja, jeg begynner å lure litt selv. Ikke helt med i svingene når alt skjer kanskje? … :-S

Mange kan vel tenke at jeg ikke helt klok med å gå ut med historien min slik jeg har gjort. Det skjedde litt raskt, og media hengte seg på etter at jeg skrev til partiene på stortinget. Heldigvis har TV kanalene holdt seg unna. Riks dekkende aviser og radio holder massevis, litt for mye. Jeg ville jo bare endelig bli kvitt overgriperen min.. Men han fikk jo bare lusne 2 år uansett :-O …

… Jeg må allerede nå innrømme at jeg gruer meg til dagen han slipper ut igjen. Kreftene i meg har lyst å gjøre alt de kan og vil for å unngå at han slipper ut igjen. Eller tankene surrer gjerne om enten å denge han flat selv, (med innburing selv og lenger straff enn hva han fikk..), men hallo hva skal jeg gjøre DA! Han torturerte meg å fikk bare to år for det! … De andre tankene surrer om å søke asyl i et land som forbyr straffedømte innreise.. Heeh, ja men jeg må da selv få opphold og med PTSD og MS i bagasjen kan jeg vel se laaangt etter det også.. Jeg tviler på at brev og besøksforbud hjelper lite mot denne desperate mannen. Han sluttet jo ikke enda jeg ble voksen! … Jeg er sliten og lei hele dritten! Det er ikke bare å legge dette bak seg… Jeg må leve med det 24/7. Og NEI jeg vil ikke gifte meg for å få trygghet bak en mann, det har jeg gjort en gang for mye allerede.

Alle årene har jeg jobbet hardt for å holde alt på avstand, men det er en grense for alt man kan holde på avstand, eller «tro» oppe i hodet sitt at man kan holde borte fra seg selv :-S Men på avstand ser jeg, at det har vært med å hjernevaske meg fra å se virkeligheten av hva han holdt på med.. Men alle de jeg prøvde å si det til og uten å tro på meg har vært med på den hjernevaskingen… De var med å opprettholdt det han holdt på med som normalt for meg..

Mine med utsatte og mange på Nordmøre har funnet masse hjelp i at jeg gikk ut med historien min.. Det har kostet meg masse krefter. Jeg håper at de har fått det bedre i det minste, og ikke verre ❤ Overgrep er ikke enkelt å skulle forholde seg til for noen.

Jeg synes mange flere kunne vært mer forståelsesfull, men det er vanskelig når de ikke har opplevd noe lignende selv, det forstår jeg… Tomheten som etterlates er voldsom, ikke bare energitømmende, men også vondt. Ikke stempel meg som ødelagt, og ikke forvent at det jeg strever med skal vises utenpå, for det gjør det ikke.. men jeg er et skadet menneske på grunn av at andre har gjort meg galt.

Jeg har det 10 ganger bedre uten familien. Uten å måtte late som at alt er greit hver dag, uten å måtte skjule noe eller måtte godta det de gjorde. Gård og grunn er mer verdt en et menneskeliv i deres øyne.. Så vidt jeg vet bor de der enda… De mistet den ikke, men de har mistet meg. Og jeg har mistet alt hva som var av barndom, og voksenliv helt opp til 32 års alder.. For det er først nå jeg begynner å kjenne på livet å skulle virkelig leve det. Jeg får være glad for at jeg har overlevd og faktisk får oppleve det.. Det finnes så mange, alt for mange der ute som aldri får det ❤

Ikke prøv å fikse meg, la meg heles med tiden la meg få lov å være meg slik jeg er på grunn av alt ❤