Ei bok verdt å lese

Ikveld har jeg brukt 3 timer på å lese boken til Annett Berntsberg Eck, «Jakten På En Overgriper». Brutalt fortalt med noe å gjenkjenne seg i som utsatt. At voksne ikke reagerer gjør det så voldsomt og utløser masse i en. Fikk vondt i magen og satt plutselig å strigråt med hendene hardt rundt hodet…

Ei flott dame som har overlevd og vært med å påvirke rettsystemet og pådriver for å fått fjernet foreldelsesfristen for overgrep og drap på barn. Ingen overgripere kan være trygge lenger på å slippe unna.

Selv ramlet jeg utenom med lusne 4 måneder forsent å anmelde ett drapsforsøk som min overgriper utsatte meg for, derfor er jeg veldig glad for at denne fristen ble fjernet slik at de som kommer etter oss ikke skal oppleve å aldri få prøvd saken sin for retten å se sin overgriper bli dømt. Han ble dømt for endel av de seksuelle overgrepene før jeg anmeldte han for drapsforsøk, så det var en halv seier likevel.

Dette er ei bok verdt å lese

Publisert i Bøker, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Svar til «Stian» og andre overgripere

Jeg ble sint og forbanna når jeg leste dette innlegget til «Stian» på NRK.no.

Hvorfor mener du og andre overgripere at dere skal bli tilgitt for det utilgivelige å krenke ett annet menneske på det mest private de eier og har? Tror du kroppene deres glemmer hva som har blitt gjort imot dem? Mener du at du selv kunne tilgitt det? Det finnes enkeltindivider som klarer å tilgi.

En rett å ha en jobb ja, men hvis jobben din innebærer at du fortsetter å ødelegge og krenke de du allerede har krenket og ødelagt/skadet livet til og fører til at de må flytte Norge rundt i stedet for at du må faktisk finne deg i å finne en annen jobb ett annet sted. Hvor mye mer rett har du til å fortsette å krenke og ødelegge for de du allerede har «sonet» ferdig dommen for?

Min overgriper fortsetter å ødelegge livet mitt og gjør at jeg er isolert hjemme 2 dager i uken. Jeg flyttet på meg for å komme vekk og for å gå videre med livet mitt. Nå fortsetter han å ødelegge det. Han har besøksforbud, men bryter det, politiet nekter at han gjør det ??? Ordlyden i besøksforbudet er som følger «en som krenker ens fred og framferd». Politiet henviser tilbake til dommen, mens i besøksforbud loven står det oppført at besøksforbud oppstår uavhengig dom. Det er jo for å forhindre at en annen skal begå nye straffbare handlinger mot en. Min overgriper sa «unnskyld jeg mente det ikke», men han kom tilbake og gjorde det på nytt. Da hvisker man ut meningen med å angre hva han har gjort. Han kan ikke plutselig våkne opp å si at NÅ angrer han seg når angeren var der for lenge siden men gjennom handling har vist at han ikke angret seg.

Tilslutt: Gi meg en saklig god grunn til at min overgriper skal ha lov til å stå på døra mi og ellers ha rett til å oppsøke meg igjen etter alt det grusomme han har gjort?

Mener for øvrig også at overgripere bør i det minste bli idømt besøksforbud for livstid og at det også innebærer bo og ferdselsforbud i bostedskommunen til den/ de har krenket. Dette må komme på plass raskest mulig.

Publisert i I media, Offentlige saker, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Questions March 2016

I see this thread has been left alone for a very long time. Activity has risen lately so I then wonder:

What do you think about when you read parts of my story?

Thank you for reading and you are welcome to ask me questions too🙂

Publisert i How are YOU - Questions, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Spørsmål Mars 2016

Ja jeg ser det er på tide å åpne opp spørsmålstråden igjen. Aktiviteten på bloggen har tatt seg opp og jeg lurer da på:

Hva tenker du når du leser deler av historien min?

Takk for svar og velkommen med spørsmål tilbake🙂

Publisert i Hvordan har DU det - Spørsmål, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

På Skolen…

E leste ett innlegg på nrk.no der de omtalte noe om lærere som får får dårlig opplæring om seksuelle overgrep og hvordan oppdage det. Jeg tenkte da på å dele min historie fra skolelivet som utsatt. Husk at dette var på 80-90 tallet, jeg vil gjerne tro det har bedret seg? …

E lurer fortsatt på kofor e i det heletatt gjekk på skolen etter overgrepa kvelden og natta før? … E hadde mine ganger der e lata som e var sjuk, e må ha vært en god skuespiller klare lure ho til å tru e var sjuk… E satte bare ei bøtte med såpe oppi og spytta litt i den å sa e hadde spydd i doskåla. Funne fram en våt klut som e gjemte i senga og tørka meg i panna for å være «svett» de gangene ho kom å så til meg. Det var ikke det at e bare lata som, men noen ganger så var e virkelig sjuk å spydde å, til å med i ukesvis kunne e ligge å spy. E var å sjuk på skolen og spydde der å, på både barneskolen og ungdomsskolen. Kanskje det var angst reaksjoner som slo ut at e spydde? Eller rett å slett påvirkninga overgrepa fikk på kroppen min?

Tebake til skolen og kosn e overlevde dagene å være der. E satt ofte og funderte på ka e måtte gjer for at han og ho skulle slutte med overgrepa. Om e gjorde noe slik så kom dem til å gjøre det, også om e gjorde noe anna så ville dem gjøre det og slik gikk tankene fram og tilbake… Han trua med å drepe katten min om e sa noe. Han truga og å drepe meg, noe som han jo gjorde, men angra seg da han gjenoppliva meg… E hadde merker på halsen som gjorde at e gikk med skjerf rundt halsen til langt utpå sommeren det året for å dekke de til.

Husker en gymtime der læreren kom inn i garderoben etter gymtimen. De andre hadde gått allerede, e var alltid sen med å komme meg ut derifra. Dusja som oftest sist og derfor ble e å sen ut av garderoben. Hadde ikke rukket kledd meg helt, så ho så en stor blåflekk e hadde på låret og pekte på og spurte ka e hadde gjort meg der? E fortumla sa e hadde ramla ned trappa hjemme, men ho nekta tru på den forklaringa. Da fekk e sagt at ho som fødde meg slo meg med sleiv. Da spurte ho kofor ho hadde gjort det? E svarte da at e hadde sikkert gjort noe e ikkje skulle ha gjort. Da gikk ho bare og ba meg kle meg og komme meg hjem sia det var siste timen og vaskedama måtte slippe til å vaske garderoben. Etter det måtte e dusje ilag med de andre, tok da en dusj med hjørne så e kunne «gjemme» meg i hjørnet. Noen dager etter episoden i garderoben delte læreren ut en plakat med Barnekonvesjonen på, e husker det fordi det var så nært innpå at læreren hadde sett blåflekken. E hadde den fortsatt, men den hadde begynt blitt gul og lilla. E husker at e da pekte på «En skal ikke slå barn» som stod på plakaten og e hinta frampå, ja ka gjør e med at ho hjemme slår meg? … Læreren gjekk bare sin vei, e vart så satt ut at eg begynte gråte og ramla av stolen og under pulten, og i same slengen rev ett hakk i plakaten…

E fikk store smerter ifra intregning han gjorde både vaginalt og analt. E hadde problemer med å sitte i ro på en stol. E varierte med å sitte med beina under meg, ikors, og på tvers over stolen med rygglenen foran meg. Ramla ofte av stolen og rev med meg pulten og alt oppå den. Av å til enda e under pulten å… Det hendte og at e satt med hånda nedi trusa og laga luft mellom åpningene så de ikke var ikontakt med noe. Det hjalp på smertene e hadde. E sovna og i timene på stolen, og etter kvart fekk e lov å gå legge meg på sofaen i klasserommet.

Mens e gjekk på barneskolen så tok e buss til skolen. Den gikk en runde rundt ei mindre øy før den skulle plukke meg opp, men så begynte e gå på bussen før den kjørte ut dit så e ble med runden rundt. En gang så spydde e og på bussen… E huska e lot alle de andre gå av bussen og så gikk e fram og fortalte bussjåføren at e hadde våre sjuk og spydd bak i bussen før e gikk av. Det bare kom og hadde ikke sjanse å få stoppa bussen uansett.

E var til tider usosial og likte ikke være i nærheten av andre. Fordi om e hadde venner så kan e ikke huske at vi klemte hverandre stort, e tok avstand. Men e var med å hoppa tau, spillte fotball, ulike uteleker og dissetau de dagene e hadde det greitt nok med meg sjøl til å klare det. E giekk en del for meg sjøl. Plukka blomster, såg på bilene, klatra i trær, plukka på steiner, såg på insekter og bare satt iro langt unna andre.

E gikk og ofte med plaster på ulike plasser grunna gnisninger på vegg te vegg teppet under overgrepa som etterlot seg brannsår og av å til blødende åpne sår. Da kunne e heller ikke delta i svømmetimene på skolen. Det hendte seg at e var med likevel, men da svei det noe grusomt i såra e hadde. E husker og en svømmetime etter en av de gangene han hadde trappa en av de stinkende tennissokkene han hadde på seg i munnen på meg. Den gangen hadde e svima av å for den kom nedi halsen på meg. E fekk vann i lungene etter ett dykk og svømmte til kanten for å hoste det opp, da såg e plutselig at der kom lodotter ut av meg når e spytta. Ei av de iklassen så det og spurte meg ka det var? E var fortumla etter dykket og vannet i lungene, huska ikke hvem det var som kommenterte det ei heller om e da forstod ka det var eller sa noe om det…

E hadde merker rundt håndledda etter ulike tau og andre ting han brukte knyte meg fast til den lysebrune sofaen og stolen med. Trur læreren og de andre kunne sjå de, men e begynte gå med svettebånd og genserer med lang hals og lange ermer på for å dekke over det som var synlig. Til å med i gymtimene gikk e med det. E begynte bruke lange bukser og i gymtimen for å dekke over de blåflekkene og merka e hadde etter både slag og andre overgrep.

Det hendte ofte jeg sovnet ved pulten i timene. Da ramlet e ofte av stolen teslutt. Læreren vekte meg ofte og ba meg følge med i timen og ellers se til å legge meg tidligere om kveldene. Av å til på barneskolen fikk e lov å ligge på sofaen å sove. (lagt til 11.3.2016)

Det som forundra meg mest oppi alt dette. Kor var spørsmåla ifra lærerene? Kofor gjorde de ikke noe med det de så? … Eller «så» de «ingenting» ? Visste de rett å slett ikke hva de skulle gjøre med det?  I dag vil e tru at en lærer hadde reagert litt mer enn mine lærere gjorde og spurt mer og skaffet meg hjelp. Eller er e bare dum å trur at åpenheta om overgrep er bare medieskapt og at mennesker egentlig ikke bryr seg mer enn før? Det må sikkert fortsatt mye mer kunnskap inn, men alle har ett ansvar å oppdage og stoppe overgrep på og utenfor skolen.

Publisert i Janne Helen's liv, Overgrep, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Your Face In The Moon

I see your face in the moon

while the stars shows like fireworks

around your face

Walking down the road in

the moonlight on an icecold night

the reflection of the

fireworks in the snow

It shills me as much as

it thrills me to be

the one in the middle

of it all

Then I look up

I see your face in the moon

while the stars shows like fireworks

around your face

You left me behind and

left me with the memory

I’ll be fine I’ll be

walking down the road

Keep on living, keep on

surviving and staying strong

I find new momories

Life goes on

Then I look up

I see your face in the moon

while stars shows like fireworks

around your face

Janne Helen Tømmervåg

28.02.2016

Publisert i Poetry, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar

Strikking pågår…

Ja da har e begynt å strikke fingervanter. Det er det snart 20 år siden sist ett par ble strikket, og da fikk e hjelp av tanta mi til å gjøre de ferdig.. Kjerringa mot strømmen, sia det skal være noe av det vanskeligste å strikke. Bruker det første paret som mal så bli en del telling og felling o begynne på nytt, heeh. Har rukket rekke opp igjen 2 ganger grunnet strikket for stramt og mista maske… Men nå har jeg kommet igang og rukket rundt sånn ca 6 ganger🙂

Fingervanter 1

Så får vi se hvor lang tid tar dette prosjektet… 4 pluss år slik som bamsen e har brodert på? …

Publisert i Håndarbeid, Ukategorisert | Merket med | Legg igjen en kommentar