Dere skal ikke like historien min det er ikke derfor jeg forteller den heller. Men den er min og det er min sannhet. Dere kan ikke skrive den om eller gjøre den til noe dere vil like bedre. Dere skal heller ikke fikse på meg. Jeg har lært å leve med den og slik jeg har blitt på grunn av den og hele livet mitt til nå.

Når dere blir sinte fordi jeg forteller bli heller sint på overgriperen og de som sviktet meg og ikke på meg.

Det finnes faktisk ifølge FN ca 300 millioner barn på verdensbasis som hvert år opplever slike historier som min, seksuelle overgrep av ulik alvorlighetsgrad. Noen dør under overgrepet, noen på grunn av skadene, noen på grunn av at de ikke orker å leve med det som har skjedd dem, noen havner innen psykiatriens behandlingsnettverk livet ut, noen vandrer inn og ut av psykiatrien, noen havner innen rusens verden, andre igjen klarer lære leve med det, andre får ett fullverdig liv men vi er alle så forskjellige med våre skader etter seksuelle overgrep.

Men jeg er fortsatt forundret over hvordan verdensamfunnet og Norges lover håndterer slike historier og ivaretar de som er rammet av det. Man tukler med menneskeverdet til fornærmede i slike saker, ihvertfall i Norge. Og opprettet en menneskerettighet at det er lov å terrorisere og krenke et menneske sin fred og framferd. Likevel at det fines en lov at det faktisk ikke er det, så Norges lover motstrider seg selv i praksis noe det har gjort lenge før min levetid. Jeg har fulgt besøksforbud loven og dens praksis i mange år og hørt historier via media hvor urettferdig den er, mens politikere sukker og får seg på at overgripere har mer rett til å ferdes fritt enn en fornærmet. Skulle ønske at de våknet opp fra blindheten, men de er som apekattene de hverken ser, hører eller snakker. Penger kan de alt om men å ivareta mennesker …