… Jeg er meget forundret over hva mine medmennesker mener jeg skal tåle som menneske.

Hva tror dere egentlig skjer med en kropp utsatt for overgrep?

Hva tror dere overgrep gjør med sinnet til personen?

Det finnes mange ødelagte/skadde mennesker i samfunnet vårt som har vært utsatt for overgrep. Noen blir sett på som gale fordi vi ikke forstår dem og hvorfor de er/har blitt sånn.

Jeg synes det ikke er okai at overgripere skal slippe unna med seigdrap av mennesker, fordi det er det det er i mange tilfeller. De fleste overgripere slipper unna fordi de blir aldri anmeldt eller oppdaget. Men de få som blir dømt får jo heller ikke straff som står i stil til det de har ødelagt/skadet.

De utsatt for overgrep må lære seg å leve med det får vi høre og overgriperne skal ha en rett å ferdes i nærheten av de igjen som om ingenting har hendt. Fordi ja kroppen må jo tåle såpass mener visstnok enkelte.

Hvorfor mener de det?

Har de selv opplevd sånne grusomme påkjenninger som overgrep kan være?

Så når jeg nå sier ifra hvordan kroppen min reagerer så tror ikke politiet på meg, de mener det er jo så lenge siden. Men kroppen min reagerer ukontrollerbart på hans nærvær.

Jeg er ikke ett leketøy som psykiatrien skal ordne på, det finnes besøksforbud som kan hindre han fra å være i min nærhet å påføre meg disse reaksjonene. Jeg fungerer da meget godt når han ikke er i mitt nærvær.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå?

Jeg ble også tilbudt å skifte navn og personnummer etc. Men da sa jeg det som sant er: det spiller ingen rolle om jeg heter Kari eller Janne Helen fordi det er kroppen min han har krenket som jeg må leve med resten av livet. Den kan ikke skiftes ut. Det er han som må fradømmes retten til å være i min nærhet.

Mener dere virkelig at det er jeg som skal flytte Norge rundt for å få være i fred fra en grusom overgriper?

Det sies at sannheten skal sette deg fri…