Da er jeg tilbake i traumeland…

Kroppen som skal kjenne etter i full protest, “vil ikke”, “NEI” skriker den… Jeg prøver hardt å komme i kontakt med den, meen hvordan skal jeg takle det, alt for redd for å kollapse, ende opp som grønnsak at det blir for mye.. Små skritt, litt å litt må være mulig.

Den desperate som ønsker at noen skal bry seg, men samtidig “neei, det finnes ingen som gjør det egentlig”.. De slår jo, voldtar, tar mer enn det de har lov til, og om de så meg lide så gjorde de jo ingenting likevel.. Men her på traume så gjør de ikke slike ting ❤ … Problemet er at jeg har vansker for å tro på det, vansker for å tillate meg at de ikke er slik som de andre i Galskapens hus.. Da er det så lett å late som, alt er bare greit for overlevelsen skyld

"Jammen du har da overlevd de er da ikke her de fra Galskapens hus"! .. Nei jeg vet da det, men det er ikke såå lett å forstå for andre utenfor meg at slik er det faktisk å være meg som traumatisert, du kan ikke fortelle meg hvordan jeg helst skal forstå at de ikke er her.. De har vært der for lenge til at jeg går meg ut av det, "så kor lang tid trenger du"? Hmm… Det vet jeg da ikke, men jeg vet jeg vil komme dit en dag 🙂

På Rett Kjøl "Bjørn Eidsvåg og Kurt Nilsen"