Tiden leger alle sår? Nah, men at sårene får skorper som ligger oppå, noen ganger løsner skorpene og man blør litt innimellom.. De tunge stundene man må lære leve med. Jeg har kommet for langt til å gi opp å komme tilbake til arbeidslivet igjen. Ikke søren at en pessimistisk sakkyndig skal fortelle meg at jeg ikke vil klare det! 😛 Du kjenner meg ikke, så hvordan du kunne finne på vurdere det etter bare en 5 timers samtale? Jeg skal vise både den ene og andre at dette skal jeg KLARE! For jeg KAN!!! Jeg vant jo i retten hele 2 ganger, jeg har overlevd drapsforsøk, kua som ville mose meg og noen særs forsøk på sette livet på spill med fjellklatring og akebrett i en 6-9 meters høy 90 graders bakke.. Baken fikk den smaken heeh, sjølforskyldt da.. Jeg har vært i jobb før og skal tilbake! Vet bare ikke når og ikke hva enda..

… I mellomtiden akkurat NÅ må jeg bite i det sure eplet (heeh men jeg liker de grønne sure eplene ellers også, så SÅ surt er det ikke heeh 😉 Jeg mesterer det, vet at det skal gå bra. Men jeg må kjenne på kroppens signaler som sier stopp, vent litt, du er ikke frisk nok.. enda.

Mine fremskritt har kommet raskt også krasjet det igjen med studiene. Flere slike vil jeg ikke gå igjennom akkurat nå. Bare prøve bruke energien positivt der jeg får gjort noe konstruktivt som ikke bare for meg selv, men også andre. 19 November kan avsettes i kalender allerede nå, for det skal markeres igjen. For barnas skyld ❤ De skal ikke glemmes ❤

Jeg har klart å begynne se på mennesker, snakke med de, til å med de fremmede ansiktene til de jeg ikke kjenner, som nye naboer og folk på fjelltur 🙂 Ja til og med mannfolk våger jeg si hei til :-O Hva går det av meg? :-S Jeg overgår meg selv.. Men jeg har masse å takke alle disse mannfolkene jeg har måttet face alene på tomannshånd i hjelpeapparatet 🙂 Uten de har jeg fortsatt vært et aspeløv som skjelver bak kjevlen jeg har i veska mi enda. (Om den noensinne kommer på veggen får vi se. Ett steg av gangen).

Så er det prosessen med å sørge, være trist og klare komme over sjokket over svikene.. Skal jeg komme helt inn til sorgen må sinne ut av veien :-S
Det tyngste å overkomme er sinne, det å beherske det. En PC skjerm har måttet bøte med livet, etter ett pangslag fra knyttneven. Prøvde rive noen trær siden presten sa det skulle funke.. Fortsatt like sint, så må finne andre metoder. Noen forslag? Har lyst å rive hus om noen har som trengs flatpakking? Har vurdert hammer og steinknusing.. Kan jo prøve å se hva som skjer. Beskyttelse veggen min er enda høy med sinne som står i første rekke og hindrer folk i å komme for nære..

Men også klare se min egen seier midt oppi dette, ja jeg vant jo for svarte! Gi slipp på at det er ingen kamp lenger å bli trodd, den er ferdig kjempet, og det hjalp utrolig masse å se seiersrusen til Håndballdamene som vant OL gull i kveld 🙂 Gratulerer så masse til dem 🙂 … Ja også får jeg endelig gratulere meg selv også da, for jeg har jo også vunnet gull, jeg har tatt tilbake livet mitt! Men det tok meg hele 27 år lang kamp å vinne. Håndballdamene har vel ikke helt brukt så lang tid, for de vant jo gull for 4 år siden også. Uansett så har de hatt en positiv utvikling med lagspill, mens jeg har kjempet alene mot en overmakt som syntes være umulig å overkomme med negativitet..

Jeg må aller mest takke meg selv for å ha unngått rus, røyk og annen selvskading. Jeg er vel mer mester i å sabotere meg selv :-S Ser litt mye pessimistisk på ting som helst skulle ha vært positivt.. Skulle ha vært LITT mindre sta :-S Staheten ødelegger for meg, hindrer meg se ting som er bra, også går jeg masse rett frem i stedet for å se rundt meg..

Ett steg av gangen… Har enda en lang vei å gå…