Kroppen er hele tiden på vakt, automatisk. Jeg er utslitt..
Panikken og skrekken som sitter så dypt. Angsten..
Jeg kjenner på kroppen hver dag som om noen jakter på meg, eller rundt hvert hushjørne så blir jeg angrepet. Skvetter til for små brå bevegelser.
Har jo ønsket å bli lagt i koma for å gi kroppen og sinnet en pause..
Om nettene når jeg bråvåkner, er det som om han er der og gjør det igjen, men rommer er tomt. Og pusten er slått ut av meg.
Pakk meg inn i bomull, gi sansene mine en pause…
Space for Jane Helen 
sterkt innlegg. Du er flink til å skrive.
Klemmer ❤
Det er jo slik jeg har det :-S
❤ Takk for kommentar, og klemmer tilbake ❤
Ja, det er vondt:(
Kjenner meg veldig igjen vennen. ❤ Det er så vondt når kroppen hele tiden er i alarmberedskap.
Gode klemmer. ❤
Det er jo ikke slik det skal være 😦
Man kan drømme om normalitet, men etter slik terrorisering blir det nok bare med drømmen..
Klemmer tilbake ❤
Tja, jeg gir meg ikke med at det skal være kun en drøm, det skal være et mål å bli fri og lykkelig. Jeg gir meg ikke før jeg blir det. Men har erkjent at det vil ta lang tid.
Du er enda ung, og har enda mer tid å ta av ❤ Masse lykke til!
Jeg skal jobbe med å overleve med det for jeg har erkjent at det blir ikke borte..