Om man blir utsatt for stadige angrep fra man er liten, man blir banket opp, behandlet som en filledukke. Hvor lenge ville du holdt motstand for å ikke gjøre det samme? Eller bli gal av det? …

Mammas boksesekk og overgripernes filledukke..

Mange ting jeg sa til meg selv for å overleve:
“Fremtiden skal bli bedre” (.. den ble den samme, inntil jeg fikk anmeldt han..). Nå er det etterdønningene som slår meg ut..
“Jeg er sterkere enn deg”, sa jeg til meg selv. Jeg skulle ikke la meg påvirke og knekke. – Det brast, men jeg oppdaget hva som holdt på å skje og stoppet det.

Gutten min er ca 2 1/2 år, har funnet en tresleiv i mammas skuff på kjøkkenet. Plutselig bare brister jeg i full gråt og tårene spruter ut av øynene. Gutten spør mamma “hva skjer”, og gir mamma en klem. Der å da forstår jeg ikke selv hvorfor, men etterhvert kommer det opp hva som hadde skjedd i barndommen.. Akkurat nå tenker jeg på, “tenk om hun våget slå han på samme viset?” jeg vet ikke for hun passet ham noen ganger uten mitt oppsyn. Har hun og han forteller, vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre.. Akkurat nå så er han hos sin far langt vekk fra Norge og den delen av familien. Der er vel en av grunnene til at han er hos far i England og ikke hos meg, for jeg har traumer som gjør at jeg sitter i tankekaos og har mareritter, og er ikke tilstede i hverdagen. Ville ikke ha vært en god nok omsorgperson for ham.. Å se sine egne begrensinger.. For dere som tror at morskap og at barnet alltid har det best hos henne, det er ikke alltid tilfellet.

Jeg har en gang selv vært barn og blitt utsatt for grov omsorgsvikt..

En mor roper til barnet sitt “kjære venn kom så skal du får en klem”, og enda verre “jeg er glad i deg”. (Selv idag har jeg vansker med å takle høre de ordene, for kroppen går i forsvar automatisk, når smeller det? ). Neste øyeblikk ligger du med bar bak og smerten svir i baken.. Til å med naboer som kom på besøk kunne gjøre det samme, da satt foreldrene i rommet å lo av det :-O Og overgrepene skal du ikke snakke om til noen, det skulle hun få slutt på.. Til å med helsepersonellet som var på hjemmebesøk har tillit til at en mor ordner opp, men det ble ikke fulgt opp..
Psykiatrien ber deg glemme og komme seg videre.. har de nok kunnskap til å forstå hva slike overgrep gjør med sinnet til ett menneske? Det går ikke ant å glemme det eller komme seg videre fra det uten å få snakke om det. DET ble jeg nektet av psykologen jeg gikk til, tilbake i 2002-2003. ..

Koster det for mye å spørre spørsmål om overgrep? Er du redd for svaret? Er ondskapen så vond å takle at man ikke vil høre om den? … Jeg måtte tåle det da det skjedde, men nå vil ingen vite om det.. “Du har da vunnet rettsaken, kom deg videre”.. Vet du hva det vil si å bli utsatt for overgrep i SÅ mange år, uten å snakke om det, folk ser, men vil ikke vite, og ingen stoppet ham.. Ikke en gang politiet ville det.. (Lillehammer 2002).

Hva er da så ondskap? Utelatelse, kollektivt “nei det skjer ikke”, jo det skjer med 50000 barn i året, ca 2 i hver klasse :-O Jeg vet jeg ikke er alene, men samfunnet drar ned rullegardinen. Ser heller ondskapen fra fjerne strøk av barn som sulter, kvinner som voldtas. Men det er så fjernt så mye lettere å føle empati og forståelse for. Men disse 50000 barna i Norges land, hvem snakker om de? Når skal man ta ansvar for de? Det snakkes om voldtektene som skjer, men overgrepene mot barn kommer i bakgrunnen. Hvorfor? Tausheten er overgripers beste venn… Skal vi ikke være barnas beste venn? Snakk for barnas skyld og våg stoppe overgrep ❤