Påbankende minner og retten til å være fri i samfunnet

Nye minner banker stadig på døren i hodet mitt.. Hodet mitt koker over av på bankende minner. Jeg vil ikke huske mer nå!!! Men, når jeg snakker meg igjennom historien så husker jeg mer og mer detaljer, og om jeg trodde han var «litt» gærn, så har han endt opp med status helt hjernedød!

Hva i all verden får en person til å gjøre det han gjorde imot meg? Jeg tenkte ikke en gang slike tanker om han, likevel gjorde han det :-O Han skulle ha vært en bror, ikke ett udyr, ett monster, en gærning som har mistet alle hemninger :-O

Jeg forstår nå veldig godt hvorfor den store protest energien i meg nekter at samfunnet skal tillate å slippe han ut i friluft igjen. … Er det mulig, noen som ønsker hjelpe meg få det til? Nei, jeg oppfordrer ikke noen til å gjøre noe kriminelt, men åpne øynene til de som lager lovene og de som dømmer i domstolene. For Norges befolknings sikkerhet skyld ❤

Om jeg deler de verste historiene fremover så kanskje dere vil forstå enda litt mer hvorfor jeg ikke vil se han igjen over hodet! Brev og besøksforbud for livstid må innføres.

Etter det som hendte sist sommer så må vel de som lager lovene og domstolene som dømmer forstå det eller? Er det fortsettende fornekting? Faktisk å se og forstå hva mennesker må leve med i hverdagen? Må det godtas, mener samfunnet virkelig det? At barn mishandles til døde eller merkes for livet? 2 lusne år for å stjele hele barndommen til et barn og store deler av voksenlivet også? :-O

Jeg var ett barn som ble mishandlet og skulle ikke ha vært i live i dag.. men jeg har overlevd. Med dagens debatter og snakk så lurer jeg på om den Norske stat heller hadde vært mest godt «tjent» med at jeg ikke var i live, men heller død..

Jeg har blitt kjent med mange mennesker etter at jeg gikk ut med historien min, også mange med likhetstrekk til min.. Veggene man møter i «hjelpe apparatet» (skriver det i « … » fordi hjelpe, betyr å hjelpe, og ikke stoppe opp ett menneske, men det er det de gjør). Det er ikke bare meg som har møtt «kom deg videre» mentaliteten, uten å få snakke om det virkelige problemet man strever med. Spør man ikke det riktige spørsmålet får man ikke de riktige svarene. Også handler det om å reagere mot det unormale som mennesker har opplevd i livet.

For 10 år siden oppsøkte jeg «hjelpe apparatet» for første gang. Om jeg hadde fått snakket om problemet da kunne jeg mest sannsynlig ha vært ute i arbeidslivet i dag, det tror jeg på. Jeg har jo vært ute i jobb, men har ikke mestret det særlig bra. Nå er alt stoppet helt opp, jeg er utslitt av å kjempe for å bli trodd på, og nå kjemper jeg jammen samme kampen om å få snakke om det som er problemet mitt. Jeg skulle ønske vi fikk 4 psykologtimer iløpet av 14 dager og ikke 1, da kan jeg raskere komme tilbake til arbeidslivet også, noe jeg selv vil. Men er det noen som forstår hva overgrepsutsatte har behov for? Kan jeg stille krav til å få disse timene? .. Har spurt psykologen om det, men nei de har ikke kapasitet til det, da må flere psykologer ansettes. Hva vil da samfunnet tjene mest på? Ha oss leeenge innen behandlings apparatet, eller å ansette flere psykologer til å få folk raskere tilbake i samfunnet igjen?

Ja Jens jeg snakker om seksuelle overgrep, men når folk ikke vil høre på meg? Hvor går jeg da når det er nettopp det jeg vil snakke om uansett hvor jeg går? For det er det som kommer opp i tankene mine.. 1 gang hver 14 dag skal jeg ha lov til å snakke om det, ellers skriver jeg på forum. Men jeg har ett ønske om å være i samfunnet med historien og problemet mitt uten å bli skyvd bort fra det..

Det er ikke normalt at ett menneske skal måtte gå rundt med kjevle i vesken sin for å klare gå utenfor hjemmet sitt. Jeg har lyst å henge den på veggen, men etter at brev og besøksforbudet gikk ut rett etter at dommen hans ble rettskraftig og ikke ble fornyet i tide, har jeg ingen tillit til rettstaten. Voldsalarmen ble tatt ifra meg og kjevlen er greit nok å ha med seg sier politiet, så lenge jeg ikke bruker den. Jeg må passe på meg selv, det er ikke noen utenfor som skaper den tryggheten.. Ikke som barn og ikke som voksen…

Advertisements
This entry was posted in Alle siste innlegg på Norsk, Offentlige saker and tagged . Bookmark the permalink.

6 Responses to Påbankende minner og retten til å være fri i samfunnet

  1. marieleeweb says:

    Huff, nei, det norske “hjelpeapparatet” er alt for dårlig.. Ikke har vi rettssikkerhet, ikke har vi noe særlig behandlingstilbud som holder mål heller, utenom de stedene som det tar 1 1/2 år å komme inn på.
    Det er en skam!

    • Janne Helen says:

      Jeg har vært på 10 ukers, for meg hjalp psykologtimene aller mest. Ikke alle har behov for institusjonsopphold innen psykiatrien. Likevel om jeg også er blitt søkt til Modum, tror jeg mer på psykologtimene og at jeg får snakke om historien min kronologisk slik jeg husker den. Det er igjennom de timene jeg føler at jeg kommer noen vei, for mange tankemønster som har vært til for overlevelsen blir mer og mer synlig og jeg blir mer og mer hel som person igjen. Derfor hadde det vært bedre med oftere psykologtimer for enkelte, og at man ikke MÅ inn i institusjoner for å få det tilbudet. Eller om man er rik nok til å ha råd til privat psykolog da..

      Ja det er Norges største skam!

  2. marieleeweb says:

    Ja, det er en skam at de ikke har gode hjelpetilbud som kan tilpasses hver enkelt. Og på NAV-penger, hvordan forventer de at vi skal få råd til behandlingen?

    • Janne Helen says:

      De forstår ikke hva det vil si å være utsatt for overgrep.. De med lang erfaring sier det, er det ikke på tide at de prøver å forstå? … Hvor lenge skal det gå? Bli like dumt som mine foreldre som hadde meg med i fjøsen som 29 åring for å holde meg borte fra overgriperen, uten å forstå alvoret i det. Er det rart det snurrer rundt i hodet mitt, ingen som reagerer normalt på det unormale :-O

      Samfunnet har blitt oppbygd på tomter at penger er det som har makten og ikke menneskene, derfor vil det også gå galt en dag.. hvis ikke noen begynner å SE hva som skjer og våger gjøre noe med det.

  3. Det er ikke enkelt =( Så mye som blir ødelagt, også for voksenlivet…
    Behandling er… Ja, jeg vet ikke jeg… Finner ingen som skjønner på DPS iallefall, så nå blir det å prøve å finne seg en privat psykolog. Råd har jeg vel egentlig ikke… Men hos meg har NAV skjønt behovet for behandling, så hjelp får jeg nok.
    Ti-ukersen var en lise for min del. Hadde omsider en trygghet rundt meg en stund, noe jeg aldri har hatt. Og for meg var det ikke psykologtimene der heller som hadde størst effekt. Heller en helhet av alt.

    Penger er mer verdt enn mennesker, det har du rett i.. Og slik skapes et kaldt samfunn..

    Men jeg er kanskje heldig. Menneskene rundt meg ser ut il å tåle historien min, tåle å høre. Det hadde jeg nesten ikke trodd på forhånd. Skulle ønske du også hadde sånne rundt deg, kjære du <3<3

    Sender over en haug med trygge klemmer til deg <3<3<3<3<3

    • Janne Helen says:

      Jeg har vært heldig å vært på traumeenheten på 10 ukers og ja det hjalp masse ❤ Det e det eneste stedet med 100 % trygghet, men det tok tid til å stole på dem også, det kom ikke akkurat som med vid åpne armer.. Hardt arbeid, som koster mot, krefter og tillit ❤

      Jeg har vært heldig å bli født sta så står på krava hos psykologen fått mitt opplegg slik jeg vil ha det 😉 Så psykologtimene hjelper, men det tar da såååån tiiiid med så få timer så sjelden :-S Man MÅ jo inn i institusjon for å få fortgang i det, og ja ventetiden er jo fort 1 – 2 år :-S

      Jeg har noen som tåler det, men der også mange som ikke gjør det.. Det sliter på de få som jeg kan snakke med.. Jeg ønsker ikke være det, men valget er full isolasjon :-S Det frusterer meg å ha det slik…

      Kan jo hende at rettsaken og alle de voldsomme minnene som kom opp idagen igjen :-S .. Også hjelper det lite at hele Norge fikk innsyn i særs private deler av min overgrepshistorie.. Prisen man betaler for åpenhet, men noen må jo gjøre det også.. Jeg håper andre har fått det mye bedre for at jeg stod frem ❤ At det nyttet… – Men jeg kan ikke nekte for at aller mest er jeg redd for de som kan ha fått det verre 😦 For det var ikke meningen for deres del 😦 …

      .. Det ligger enda mer som er usagt enda, det er vel det som tynger meg mest.. men desto mer jeg får fortalt desto bedre og lettere får jeg det ❤ Så terapi hjelper, men man må være tålmodig.. Ønsker at samfunnet kunne vært litt mer tålmodig også ❤

      Takk for klemmene ❤ ❤ ❤ Klemmer tilbake ❤

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s