I det siste har jeg lest mange bøker om seksuelle overgrep for hjelp til selvhjelp og bedre forstå min egen situasjon.

Mine tanker om udugeligheten jeg føler jeg sitter lammet i akkurat nå for tiden.. Altså ikke få til å studere og nesten ikke leve, i stedet for å gjøre konstruktive og gøyale ting, noe som faktisk gir meg noe mer enn bare de påtrengende tankene om overgrep.. Når jeg var liten og alene var naturen min redning, noe den fortsatt er men jeg klarer ikke nyte den på samme måte lenger, for nå har problemene mine begynt å forfølge meg der også :-S For tankene kommer uansett hvor jeg er.. Men jeg har funnet en ny ting som hjelper meg numme bort tankene for en stakkens stund i hvert fall. Jeg spiller FarmTown, jeg har delt noen bilder fra gården min før her på bloggen, og vil komme med nyere oppdatering på gårdsdriften.

… Men tingen er jeg må gå igjennom noen prosesser som å sørge, være sint også lære gi slipp på ting.. Det tar bare TID, så bær med meg eller bare hold deg unna meg mens jeg jobber med dette. Om du har lyst å forstå litt av hva jeg går igjennom så kan dere lese disse bøkene:
– «Zombie» av forfatteren HariaR, utgitt på forlaget Norske Bøker.
– «Det som ikke snakkes om» av forfatteren Hegelill Helleren, utgitt på forlaget Publica.
– «Ta livet tilbake» av forfatterene Ellen Bass og Laura Davis, utgitt på forlaget Emilia.
– «Vet du hva det koster?» Av forfatterene Unni Wenche Lindberg og Bodil von Schantz, utgitt på forlaget Emilia.
Om du går i en bokhandel og spør etter bok så bestiller de den gjerne for deg, om du selv ikke finner de i netthandelen.

Den siste boken er godt ment på de i hjelpeapparatet slik at de kan lære forstå kompleksiteten seksuelle overgrep mye bedre enn de gjør i dag. De skal alle pushe oss videre, ja sikkert godt ment, men når kroppene og hodene våre ikke er i samstemthet så går det ikke ant å pushe på oss aldri så velmenende ord og gjerninger. Men ja dere kan føle dere hjelpes løse og helt tilsidesatt. Dere får kjenne litt av vår hjelpes løshet når vi ble utsatt for disse overgrepene, bare at det gjør ikke vondt på samme måte som det gjorde for oss. Maktesløs kanskje.. For når dere spør oss «hva kan vi gjøre for å hjelpe deg da?», så ja knapt vet vi det selv. Størst av alt er vel å få satt ord på hva som har skjedd med oss. Hvem, hva, hvor etc.. Men den store veggen her er, utenforstående vil ikke vite om det, vil ikke høre detaljene, ønsker ikke ta innover seg ondskapen, men det siste skal dere ikke heller. Bare lytte til historien, kanskje gi en klem eller bare være til stede i livet til den som forteller. Ikke kan dere fikse det som har skjedd heller, ingenting kan det.. Vi ønsker bare å få leve med sannheten vår på en levelig måte, at det kan aksepteres som sannhet og at det faktisk skjer slike ondskapsfulle handlinger med barn. Samtidig som det er uakseptabelt at det skjer så skal ikke vår sannhet fornektes, for vi har rett til å leve med sannheten uansett hvor ondskapsfullt det har vært.

For meg har overgrepene kostet store parten av livet mitt som Janne Helen. Disse overleves mekanismene som har måttet slå inn for at jeg skulle klare meg så godt som jeg har til nå. Disse har vært med å ødelegge voksenlivet mitt, for det forfulgte meg også i voksenlivet.. Grensesetting, neiet mitt, ekstreme situasjoner som man kommer oppi, etc. Nå går dette også utover sønnen min og jeg vet ikke hvor lang tid jeg må bruke på bearbeidelse prosessen min, men det må få ta den tiden det tar. Noen av disse mekanismene er direkte ødeleggende da de ikke helt vet rett fra galt og det er det å forstå og skille de fra hverandre som er vanskelig :-S

Ingen av oss som er utsatt har lik problematikk, bare ligner, historiene er ikke de samme, og overgrep kan skje på alskens vis :-O Noen har hatt det mye verre enn meg det tror jeg, men at det jeg opplevde har vært ekstremt, ja det har det. Dere vil få kjennskap til mer av historien min etter hvert når jeg skriver, har bare en liten pause før jeg vil dele mer her på bloggen min…

Å lære forstå seg selv som den man var, og som den man har blitt på grunn av alt, er vel en viktig refleksjon å ta med seg mens man bearbeider.

——————————————————————————————————————————

Ikke glem de 50000 barna som HVERT år opplever marerittet i Norge alene :-O
Bli med på FB og ta del i å bryte ned tabuet og få redusert antallet!!!
INGEN barn skal oppleve dette ❤