Ja jeg er i den for tiden, eller rettere sagt siden nyttår.. :-S

Tåken jeg strever komme meg ut av igjen. Den som hemmer meg fra å se klart, leve livet, og bare være i nået..

Tankene surrer bare for å ikke tenke på overgrep eller dusten som forårsaket at jeg sitter som jeg gjør nå.. Problemet er at triggere lurer rundt hvert hjørne, ikke bare i rommet jeg er i, ute på gata, i ansiktene til mennesker jeg ikke kjenner og treffer på gaten, bilder av mennesker som ligner ham og ja jeg streiker å lese nyheter, også lokalavisa MÅ avbilde denne personen som har rammet hele det Norske folk. For han ligner LITT for mye på min overgriper i barndommen min, slik han var som ung.. Er det mulighet å bruke et annet bilde for media? Bakhodet hans, utøya eller sønderknuste regjeringskvartalet? Vi skjønner jo hvem som har gjort det så vi slipper se trynet hans hele tiden? … Dere har ihvertfall oppnådd at jeg ikke følger med på verdensbildet lenger. Så om verden raseres så får jeg ikke med meg det, for jeg må ta et valg å beskytte meg fra noen traumer i hverdagen.. Men jeg er ikke alene vil jeg tro om reaksjonene på bildet av ansiktet til Norges mest forhatte mann.

… Tilbake til traumetåken. Jeg sitter for det meste med PCen og spiller FarmTown.. Innimellom prøver jeg strikke, lage mat, treffe venner, høre på musikk og vaske. Studiene har måttet ta en pause for ingenting går inn i hodet på meg når jeg leser, bare leser igjennom ordene som en tekst uten mening. Jeg har lært å sette opp et budsjett, men hva bokføring angår meg og er? … Egentlig nesten ferdig med det kapitelet, men tror jeg må lese det opp igjen for å forstå detaljene :-S Var det snakk om debet og kredit og at den ene var minus og den andre pluss? Og at det skal være balanse? … Hmm… Eksamen i Mai må jeg nok se laaangt etter nå, og hva skjer med traumetilbudet på Modum vet jeg ikke enda.

Traumetåken er et resultat av at jeg åpnet opp de verste traumene på nyåret og det har bare satt meg helt ut og lammet livet mitt helt. Og psykologen synes jeg skal ta pause i arbeidet med dem? Har jeg tid til det? Med en gutt som sitter over havet å skriker «I want my mummy» 😦 Jeg vil jobbe med de, ja det gjør vondt, men jeg kommer meg ikke fremover i livet uten å gå igjennom denne dritten nå en gang for alle. Et år el 10 år er bedre enn å gå inn og ut av det resten av livet..

Denne tåken innbefatter også alle traumene som jeg gjenopplever hver dag på et eller annet vis. Smertene som kommer og går.. Som om han gjør det igjen der og da. Jeg var jo den som bare lå der, for slik påførte han meg minst mulig av disse smertene, jeg flyktet i tankene til «Mitt lille land». Det er min hemmelighet og den forblir det. Hva jeg tenkte på for å overleve er min overlevelse og ingen andres, og dit er det bare jeg som drar. Jeg reiser dit av å til enda, men kun i ekstreme situasjoner.

Denne tåken tar meg også inn I en verden der jeg tenker på personen som jeg skulle ha ønsket hadde brydd seg mer enn hun gjorde. Også personen som sa han ville bli gammel sammen med meg for 12 år siden.. Han er der enda, og jeg vet ikke hvordan jeg får han til å gå bort, siden han er i spacet mitt (ikke her på nettet, men spacet i hodet mitt), men ikke i den virkelige verden. Det forkludrer tankene mine når jeg har mer enn nok med å være fri fra overgrepene. Prøver mitt beste å frigjøre tankene mine.

Jeg liker ikke denne tåken, men den er bedre enn at jeg knekker helt sammen og ikke er i stand til å ta vare på meg selv. For jeg står opp om morgenen, spiser frokost, lager mat, vasker hjemmet, kopper og klær etc. Det er den delen om å ha et liv der jeg gjør noe konstruktivt, delen der jeg studerer så jeg kan få ett normalt liv med arbeid slik som alle andre gjør, og være en skikkelig mamma for gutten min. Tåken jeg er i påvirker også samtalene jeg har med sønnen min for jeg er ikke alltid «til stede» med ham i samtalene..

Håper at tåken forsvinner igjen, helst raskest mulig…