Sommeren 1999 reiste jeg over til England for å treffe en mann jeg hadde pratet med på nettet. Den gang het det IRC og MIRC. Jeg var ikke helt interessert i å bruke slike prate program, men siden hele klassen skulle prøve det så ble jeg med. Der var en som irriterte meg med å sende en haug med tomme prate bokser. Han maste om asl??? Hva betydde det tenkte jeg? Jeg trykket de alle bort. Ignorerte fyren til å begynne med. Men han gav seg ikke. Nei vel jeg får vel prate, også spurte jeg ei anna som sa at asl betydde så enkelt som: age, sex, location. Praten gikk videre derfra…

Ikke i min villeste fantasi skulle jeg tro at jeg sitter å skriver om ham igjen etter alle disse årene. Men det skjedde noe den sommeren… På grunn av overgrepene fra barndommen (dette fikk ikke han vite noe om, for jeg snakket jo ikke om det til noen..), hadde jeg stengt ute alt som het følelser. Han vekket til live noe i hjertet mitt og jeg hadde selv problemer med å forstå og kontrollere hva som skjedde. Plutselig begynte skrive mange dikt om kjærlighet, noe som jeg bare hadde ett forhold til igjennom TV skjermen ikke til et ekte menneske..

En helt ny verden åpnet seg for meg etter den sommeren. Internettet og prate med nye mennesker gjennom disse pratekanalene som IRC, MIRC, ICQ og praterom i msn grupper. Jeg opprettet min egen etter hvert, først Trulte, så ble det Trultes World og tilslutt Around The World Friend. Jeg har faktisk kontakt med noen av disse menneskene enda i dag, jeg har truffet sommermannen, eksen og noen av mine barndomsvenner som var medlem av gruppen.

Tiden som går opp igjennom årene, og erfaringen av å treffe mannfolk igjennom nettet … Den første sitter nok lengst inne og en jeg aldri kommer over ❤ Føler jeg begynner å bli en plagsom person eller så plager jeg bare meg selv med å tenke på han og skrive meldinger på bloggen hans… Castleton som jeg har skrevet om oppe til venstre her, er et sted hvor vi var sammen og som jeg ønsker å dra tilbake til. Kanskje det blir lettere å komme meg videre med livet og tillate hjertet å gi slipp på det eneste som har vært trygt for meg, og som har vært med å holde meg i live og overleve så lenge som jeg har. Livet skal leves også, ikke bare en kamp for å bare overleve.

Som det stå skrevet så gikk kommunikasjonen i stå mellom oss etter hvert.. Jeg har tlfn, postadresse og bostedsadresse som han utelot å bruke.. Vi forlovet oss eller rettere sagt jeg sendte en sms og han ba meg ringe opp igjen, jeg spurte han på nytt og fikk «JA» til svar 😀 Det var en mnd etter at jeg var hjemme i Norge igjen. Det skjedde jo ting innimellom der også, men det er privat bare noen av de som kjenner meg vet noe om det, men ikke alt. Utover høsten hadde vi lite kontakt og slutt på telefoner. Jeg la etterhvert ut bilde av ham, uten å spørre om lov før etterpå.. Om det var det som ble grunnen at kommunikasjonen gikk i stå vet jeg ikke.. (Jeg vet ikke var også favoritt uttrykket hans).
Eller det kunne også ha vært at følelsene mine eksploderte i sinne/frustrasjon for flere grunner, men mest på grunn av at han kom for nært for raskt. Og mest av alt var han ikke interessert i meg, men hadde ikke mot til å fortell meg om det, og bare han vet det.

Jeg traff også en annen mann en vår, han var også engelsk, men bodde i Oslo. Det ble en del prat på engelsk så klart, likevel om han var god i norsk så ble det lettest å prate engelsk. (Det er vel noe med de engelskmennene 😉 )… Jeg var i hovedstaden å traff ei venninne og da reiste jeg å traff mannen som hadde klart å brekke foten og var i gips… (Ironisk sett så hadde jeg også hatt en annen som har vært i gips, men han var fra Tyskland mens jeg gikk på ungdomsskolen, han hadde klart brekke beinet på 3 steder da, og da fikk han ei «sykepleiende venninne» som tok seg av han etter det..). Han noterte at det var noe som feilte meg… Men han sa ikke noe mer så der endte det kjennskapet, altså han i Oslo…

Så var det andre internett romanser.. Som bare ble på internett. Seriøsitet bak nett romanser.. nei de har jeg mistet troen på. Så om du er en av de som har lyst å prøve deg, flytt til byen jeg bor i og be meg ut, haah, jeg vil nok fortelle deg alt om min sommer mann så er det verdt det? … Min eks prøvde jo i 6 år å overbevise meg at han var den rette for meg, men jeg hadde ingen følelser for han og ikke grodde de heller, jeg tok til å med av meg forlovelsesringen å sa rett ut «jeg har ikke følelser for deg», da kom selvmordstruslene.. En desperat handling som bare har resultert i det det har tilslutt uansett, splittelse, men med en sønn ekstra. Begge er vi glad i han ❤

… Så var det den eksen da.. Voldtekten, psykologens prat om at det var normalt å bli voldtatt og politiet som bare tok navnet mitt og telefon nr mitt på en lapp og sa de skulle ringe opp igjen.. ??? Særlig seriøst! … De spurte jo hva det gjaldt «seksuelle overgrep» sa jeg..

Eksen fikk jo vite om forloveden, og likevel gjorde han som han gjorde, la seg oppå meg den natten. Jeg frøs jo til som jeg brukte når overgriperen kom om natten. Ville ikke dette, men på grunn av overgriperen lagde blåmerker og var hardhendt av å til, jeg ville ikke ha flere slike. Jeg ble bare liggende der for å få han til å bli ferdig. Inni meg ville jeg bare skrike ut! … Men som vanlig kom der ikke en lyd, ble med late som for å overleve…

Gjennom samtaler med psykologen ble det til at jeg endte opp med å fortsette ett forhold til voldtektsmannen. Hun ville ikke høre på meg da jeg sa at jeg hadde blitt voldtatt, og at jeg hadde hatt normalt seksuelt omgang med han jeg var sammen med den sommeren. Mine opplevelser ble gjort om til å være noe de ikke var og jeg føler meg hjernevasket til å ha trodd på noe annet.. I ettertid så ser jeg og vet jeg bedre. Traumebehandling og bearbeidelse av alt gjør at alt kan sees mer i perspektiv og oppdage sannheten rundt ting som har vært.

Det hjalp jo lite å bli klemt mellom 2 mordere. En som har drept deg en gang før men gjenopplivet deg, men også trusler med å gjøre det igjen hang jo over meg. Den andre truet med å drepe seg selv… :-S

Siste dråpen var vel sommeren 2007 når han begynte henge rundt med barnevakta. Jeg hadde vel bestemt meg for å gå ifra han for mange år siden, men truslene hans og fra den andre holdt et hardt tak rundt halsen på meg. Så jeg kom meg ikke av flekken før jeg selv ble syk og skulle legges inn på sykehus for undersøkelser og samtidig kom flashbacks og gamle minner av overgrep inn i hodet mitt. Jeg måtte jo snakke med noen om det. Reiste til venner i Bergen og fikk åpnet verkebyllen…

Det ble litt ekstra at min sommer mann hadde bedt meg legge han til på FB, men jeg hadde ikke noen FB konto på det tidspunktet, ikke planer om å opprette det en gang pga. msn gruppen jeg hadde. Men jeg bestemte jeg for å slette den bort, aktiviteten gikk nedover og den slukte tid som jeg ikke hadde til overs.. Så i stedet ble det en FB konto og alt gikk vel full krasj innvendig følelsesmessig sa det pang igjen, helt i skyene og jeg kunne ikke kontrollere det helt, men jeg måtte holde meg på bakken. Så vidt.. Jeg endte med å reise over til England og begynte prøve finne ut tlfnr og adr, oppsøkte ei feil adr. Ringte mobilen hans og da husket han meg plutselig ikke mer.. ??? Alt jeg ville var å se han igjen, men jeg traff han ikke en gang. Men det ble skilsmissegrunn i skilsmissepapirene, så en god ting kom jo ut av det. Takk for det ❤ Ut av klørne til mine mordere og en sitter i fengsel, den andre .. Politiet er vel enig at det ikke var en voldtekt? … Jeg var der, det var ikke de og de kan ikke bortforklare reaksjonene kroppen min har på det som hendte.

… I dag får jeg ikke sommer mannen ut av hodet eller hjertet.. Så om du leser dette kanskje vil du forstå litt mer. … Jeg vil bare treffe DEG igjen … Om du er gift og har egen familie, det er da kjempeflott at du har kommet deg videre med livet. Jeg er ikke ute etter å stjele ektemenn. Bare treffe deg igjen EN gang. … Nå føler jeg meg som en stalker som ikke klarer slutte plage noen, men hvor skal jeg gjøre av følelser og meg selv da… Det var jo jeg som fridde til han ❤ Det er vel der det har grodd fast, jeg blir gammel sammen med en mann jeg aldri kommer til å se igjen… Vi har vært sammen i minst 13 til nå… Har mistet tellingen av hvor mange ganger jeg har vært i England for å få truffet ham igjen.. Staheten i meg har ikke lyst i gi slipp, den samme staheten som har holdt meg i live så langt. Så jeg tror nok det er best for min egen del å ikke gi slipp på den eller vi det ende riktig ille for meg. (Ikke hans feil, helt å holdent min, jeg kan ikke for det, kanskje gjennom terapien med tiden så hvordan kontrollere dette og leve uten ham, men ikke å erstatte ham) … Jeg har levd lenge nok til å ha lært at hjertet ditt har kun en plass for en livslang kjærlighet ❤

Valentin dagen er rundt hjørnet så derfor passer vel dette innlegget inn her akkurat nå.

Ønsker deg en fin Valentinsdag fyllt med med masse kjælighet ❤