Papirløshet, det ble snakket og skrevet om for ett års tid siden. Masse styr og Marie Amelie ble sendt ut av landet fordi hun ikke hadde papirene i orden for oppholdstillatelse i Norge.

Jeg hadde ikke trodd at jeg også skulle få kjenne på hva det skulle bety… Mitt tilfelle gjaldt brev og besøks forbud for min overgriper ovenfor meg. Nettopp ferdig med Lagmannsretten og jeg hadde klart å legge ifra meg kjevlen hjemme. Jeg var blitt trodd, jeg kan være trygg. … Inntil mandag formiddag den 26.09.2011, da får jeg en e-post som sier at det ikke var fornyet i tide. Jaha tenker jeg, men så begynner angsten å bre seg innover meg igjen. Jeg må bare holde meg hjemme inntil han har fått det, jeg har det i bakhodet, politiet kjører rett forbi meg med voldsalarmen i hånden, de bryr seg ikke. Og svinet kan jeg ihvertfall ikke stole på!

Jeg har nettopp meldt meg inn i SV og skulle delta på mitt første møte med lokalpolitikken, men på grunn av utryggheten holdt jeg meg hjemme den kvelden. Og møtet med nav dagen etter ble utsatt en ukes tid. Mine nye planer for en god hverdag blir enda mer utsatt.

Betydningen av å være papirløs, ett lite ark som får alt til å rakne, alt blir plutselig så utrygt igjen. Jeg hadde kjempet så lenge på å bli trodd, og for å bli beskyttet av samfunnet, men så dum jeg er som tror på det… Det fungerer ikke slik. Så lenge han går fritt om på gaten så er alt mulig, han kan jo drite i papirarket å plutselig stå på døra mi.

Om du leser dette Knut Storberget eller noen som sitter å styrer med de Norske lover. Er det mulig å få gjort om loven som innebærer at JEG må begjære nytt brev og besøksforbud hvert år? At jeg skal slippe å oppleve å måtte stenge meg inn å bli grepet av denne angsten hver gang det ikke blir fornyet i tide. Er det mulig å få begjære brev og besøksforbud til å vare livet ut, i enkelt saker i det minste? Ville du møtt igjen personen som har torturert deg over 20 år av ditt liv, og pluss litt til med rettsaken?