Den vi ikke snakker om den som foregår bak lukkede dører i det skjulte, men også synlig så folk ser, men likevel ikke snakker om eller noen ikke våger stoppe. Eller kanskje helst ikke vil vite om? …

I mer enn 90 % av tilfellene så begås overgrepene av en nær tillitsperson til den utsatte. Som Foreldre, søsken, tanter, onkler, besteforeldre, en lærer eller trener, (slike som en skal kunne stole på)… Ytters få har en ukjent overgriper.

Denne typen terror er ikke å sammenligne med kuler som hagler rundt en, eller bygninger og kjøretøy som sprenges fra hverandre, eller menneskekropper som er sprengt i filler. Det er en annen type terror den stille, den som ingen annen enn den utsatte ser, kjenner og vet om. Den som skjer med det mest private og kjære en har her i livet, mest verdifulle en har som menneske. Ens egen kropp…

Hva med denne typen terror spør du kanskje? Den er stille for vi hører den ikke, men vi ser den i redde barneøyne, i forskremte handlinger som barn får seg til å gjøre på grunn av de opplevelsene de sitter med. De er frustrerte i at de ikke klarer sette ordene på det de har opplevd, ikke får de snakket om det og ikke får de slutt på det. Det kan være snakk om hver dag, flere ganger om dagen, en gang i uken, en gang i måneden, en gang i året eller bare den ene hendelsen som får hele livet til et lite uskyldig barn til å revne i fillebiter. Mareritt om natten, angsten for nye overgrep, angsten for hvem skal en stole på når min aller nærmeste er så slem?

50000 Barn hvert år bare i Norge…

Vil du være med å ta ansvar for at det STORE antallet BARN som blir utsatt for denne terroren kan bli redusert til det beste for menneskeheten? Helt slutt er en drøm, men å redusere det er ett mål! For barnas skyld ❤