Jeg skulle ønske jeg kunne vært i arbeid som mange andre, det er jo også mange som ikke arbeider for sine grunner.
Min kropp har sagt stopp, mentalt og fysisk. Mentalt går det ikke så bra for så snart jeg står stille og jobber med noe så kommer de overgrepstankene inn automatisk, og jeg MÅ snakke om dem eller så går det ikke ann å konsentrere seg om jobben. Så da sier det seg selv at det STOPPER opp… Det hadde ikke passet seg å vært stortingspolitiker da nei, stå der på talerstolen og snakke om syke overgrep. Det finnes ikke en annen arbeidsplass hvor det heller ville vært akseptabelt vil jeg tro…
Fysisk så har jeg begynt miste ting i gulvet eller rettere sagt kaste dem veggimellom. Telefonen har fått kjent det noen ganger. Enn så lenge holder maten seg oppi grytene når jeg lager mat hvertfall.
Kroppen sier også stopp på andre områder. Jeg kjenner ikke forskjellen på varmt og kaldt, mykt eller hardt, vått eller tørt heller lenger … Så om jeg baker kan bolle ende opp som flatbrød i stedet, ta for hardt i egget, eller legge våte klær i skapet for eksempel…
Jeg liker IKKE hverdagen MIN! Men slik er den blitt…
Jeg har ett mål om å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg SKAL! … Få kontoll på kroppen igjen og tankene. Hvor lang tid vil det ta? … Jeg håper at jeg har fast jobb fra Nyttår, det er lov å ha ett håp hvertfall. “Fremtiden skal bli bedre”, det er jammen på tide at den bedre tiden begynner nå… Altså ja jeg har det bedre enn for 4 år siden, det skal jeg ikke KLAGE på, men bedre fysisk og mentalt enn akkuratt NÅ.
Space for Jane Helen 
Ønsker deg lykke til med arbeid. Jeg klarer heller ikke å jobbe nå, får bare inse det. Har prøvd i mange år, men jeg ble utslitt både fysisk og psykisk. Tar en dag av gangen. Hadde jo vært fint å klart å jobbe. Klem
Takk for det Pusle ❤ Bare tiden får vise hva som skjer og hva en får til. Livet skulle ikke stoppe opp slik som det har gjort. Men en får bare ta det som det kommer. En dag av gangen videre…
Det er jeg helt enig med deg i!
Å hele tiden jobbe med seg selv, og når de vonde erfaringene popper opp uten forvarsel, er det vanskelig å holde blikket fast vendt framover. Men jo mer tid som går, jo mer avstand får du til det vonde og da kan det også være lettere å bearbeide det. Når du fyller på med positive opplevelser, vil disse bli en del av deg, slik at ikke hele historien din kjennes fylt av vonde ting.
Husk at du kommer også langt av gårde med små skritt, så lenge de går framover.
Jeg håper du har en god terapeut å støtte deg til?
Jeg har gått i terapi før og ikke fått bearbeidet det skikkelig. Denne gangen skal jeg jobbe meg ut av det på MIN måte. Med god hjelp fra psykologen, legen, bruk av forum, bloggskriving og venner ❤ Jeg har også en sønn som drar meg fremover, likevel om han ikke er hos meg her så er han hos meg i ❤ og tanker ❤
Mens jeg ikke er i jobb har jeg en del ting som jeg kan gjøre om jeg ikke får til noe annet, for å ikke la tiden bare bli borte… Som å brodere, bake eller gå en tur. Hører for det meste mye på musikk.
Jeg har skiftet til mannlig psykolog og mannlig lege. For meg er det SKREKKEN, men det hjelper meg å overkomme det å omgåes det motsatte kjønn som er meget uungåelig. Men jeg må lære det på nytt, ikke rart det er kaos i mitt hode og i kroppen…
Takk for at du kommenterer Melivetpaasleep ❤