Jeg har hatt denne følelsen av å være på rømmen siden overgrepene started da jeg var 4 år. Jeg er nå 31 og å være på rømmen hele livet sliter på meg. Jeg anmeldte han, håpet det ville stoppe opp, i det minste minske farten, men jeg føler det enda og jeg strever. Det sliter meg ut… Følest ut som jeg drar på en trailerlast, men det er en ting, det finnes ingen trailer der lenger. Han har brev og besøksforbud og han har innrømmet alt.

Så hvordan stopper jeg opp? Hvordan kutte meg løs fra ingenting som enda holder meg tilbake? … Jeg vet at det vil ta tid å helse så jeg må vel bare ta tiden til hjelp å heles… 27 år på rømmen er innmari lang tid… Jeg kan håpe det ikke vil ta 27 år til å slutte rømme :-O

Jeg håper at du forstår hva jeg snakker om. Å være på rømmen i tankene og i meg selv. Jeg ville ikke la ham stjele alt fra meg. Friheten min og retten til å sette mine egne grenser. Jeg må bygge det fra begynnelsen igjen… Sinne er forsvaret mitt og vil mest sannsynligvis forbli hos meg inntil jeg føler meg sikker nok.

(Skriv privat i kommentarboksen, om du vil kommentere uten at det blir offentliggjort).