Jeg må komme meg videre…

Jeg har flyttet ett og ett problem ut av livet mitt… Innviklet i hverandre er nå det ene problemet. Forholdet med eksmannen min og misbruket fra min bror.

Hvis du fortsatt har tvil om hvorfor jeg har latt min sønn være med en voldtekstmann. Ja han voldtok meg også under vårt første møte… … Psykologen som skulle hjelpe meg med misbruket, skubbet inn i ett forhold ved å si, “kom deg videre i livet å få deg ett forhold” … Jeg ville ikke ha dette forholdet. Jeg føler meg lekt med som en dukke fra det offentlige hjelpeapparatet. Jeg spurte etter hjelp, ikke flere problemer…

Jeg vil ikke bukke under eller stå ned på mitt valg. I å la min sønn være hos en voldtekstmann. Jeg måtte tenke på sønnen min og hvor han ville ha det best for en stund. Jeg måtte jo først møte mine problemer med min eksmann og få skilmissen. Måten jeg endte opp med å få den var ikke helt slik jeg hadde sett det for meg, men det var uansett min første forlovede som kom inn i livet mitt, bare for å se han dra bort igjen… Jeg måtte også flytte på problemet med misbruket fra min bror. Og nå har jeg gått igjennom rettsprosessen. Neste vil være å gå igjennom rehabilitering, være en mor for min sønn og tilbake til arbeidslivet… Jeg øsker ikke å være i ett forhold til en mann ei heller vil jeg det igjen…

Jeg kunne ikke ta vare på sønnen min og det er en tung sak å svelge og å bære… Jeg er veldig glad i ham ❤ Jeg må komme meg tilbake på føttene igjen for min egen skyld og hans skyld. Men først å fremst må jeg stå for MEG ❤

Advertisements
This entry was posted in Janne Helen's liv. Bookmark the permalink.

One Response to Jeg må komme meg videre…

  1. Janne Helen says:

    Han var og vil aldri bli kjæreste igjen. Han har funnet en annen dame ifølge min sønn og hun er flink og han får en halvsøster å bo sammen med. Det er jo fint for ham.

    Ingen sier noe om at en MÅ være sammen med noen… Jeg må finne en vei ut av disse tvangstankene og påtvungne følselsene jeg har… Misbruket har ført til så mye, lært det som egentlig er unormalt har vært normalt i livet mitt. Det er jo ett sjokk å ta innover seg alt det som skal være virkelig normalt… Grensesetting, det å få lov å sette grenser også… Tar tid og ny opplæring og nye tanke ganger… Ser frem til rehabiliteringen på nyåret endelig!

    Sterk å sterk… En mor som ser og tar de nødvendige valgene, en kan ikke tro at jeg tar det enkelt for det gjør jeg ikke! Det ER tungt å ikke ha sønnen sin hos seg, men slik er livet en gang, man kan ikke alltid få ha det enkelt… Å komme til kort, ikke alt strekker til… Å se sine egne begrensninger… En far har like stort ansvar som en mor har. Ser ingen hinder i at han skal ikke klare passe på han. Gutten har ikke noen merbare mangler. Han er flink på mange måter, skrive, synger og tegner 🙂 Omsorgsfull og tenkende.

    Det største er nok rehabiliteringen! Å få komme meg videre med livet mitt… Avvening av masse dårlige tankebaner… Tar tid…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s