”Jeg Ligger Der Bare…”
Jeg ligger der bare…
Snur meg så han
lettere får klærne av
Jeg nekter gjøre det selv
hans egen skitten jobb
Jeg vil jo ikke at han
Skal gjøre det…
Noen ganger revner de
fine klærne stykker
Gavene fra familie og venner
Han tar på meg
men jeg kjenner det ikke
for jeg nekter å kjenne etter
jeg vil ikke kjenne det
Jeg bare ligger der
Når han går sier han det mest
styggeste utilgivelige
”unnskyld, jeg mente det ikke…”
Hvorfor i hodet sier han noe sånt?
Det renner fra øynene
smerten uutholdelig
Får jeg sove i natt?
Kommer han igjen?
Kan jeg låse døra?
Lever jeg i morgen?
Jeg ligger der bare…
Jeg vil skrike
men ikke en lyd kommer ut
Jeg vil sove
men angsten sitter for dybt
Redselen og smerten
Janne Helen Tømmervåg
19.01.2009
Pingback: Mine Foreldre… | Space for Janne Helen